Min natur:

Ja, det er mange måter å svare på det spørsmålet. Navnet Rudmoen har aner i Øvre Eiker og Løkken har sine aner i Hallingdal. Selv om jeg er oppvokst i Drammen så har jeg også bodd i Øvre Eiker og på hytte i Hallingdal. Disse plassene er mine røtter og kjenner det sådan da jeg ferdes der i naturen. Finnemarka, Holtefjell, Golsfjellet, Hardangervidda, Jotunheimen. Dette er steder jeg har vokst opp. Det er her kjærlighetsforholdet mitt til naturen startet, grodde og plantet seg. Selv om jeg kjenner forening med natur alle andre plasser så er de nevnte stedene helt unikt for meg. Det er ingen introduksjon lenger når jeg kommuniserer med naturen der, det er gamle, trygge, kjente relasjoner.

Skal jeg svare på spørsmålet noe dypere så vil jeg si at naturen er i meg og i meg er naturen. Når jeg åpner meg opp i form av ren hengivelse. Lar sinnet få uendelig plass. Lytter jeg fritt, mister jeg oppfattelsen av meg selv. Der skjer adskillelsen. Meg OG naturen opphører. Det er natur. Enighet. Forening. Dette er og bor i oss alle. Inkludert meg selv så er ikke denne gjenkjennelsen vedvarende for oss fleste, men jeg vet å finne veien tilbake. Jeg kan kjenne i klangen der visdom ikke tilhører meg eller det treet, men det tilhører det vi er.

Mitt første naturminne:

Jeg tror mine tidligste minner om naturen er knyttet til skumle, spennende og varme opplevelser. Det var veldig levende øyeblikk som satte spor i mitt minne, derfor kan jeg også huske lyset, fargene, himmelen, gule blomster, kald bekk, øyenstikker og høyt gress. Ja, det ene var på eng med hester, kanskje jeg var 5 år. Hesten sparket meg i bakhodet. Det andre var i skogen bak huset mitt, vi hadde et svingtau festet i treet. Greinen knakk der tauet var festet og jeg falt med ryggen først på en stein og mistet pusten. Jeg husker omgivelsene veldig godt. Jeg husker også fødselen av en kalv som ble oppkalt etter meg og jeg husker godt at jeg spilte stigespillet med mormor på Holtefjell utenfor krigskoia tilhørende familien min.

Min reise som skogsbadguide startet slik:

Starten av reisen til å bli skogsbadguide skjedde kanskje ved fødselen, kanskje enda før i tidligere liv. Alt det som har skjedd min sjel har ført meg til det uunngåelig av livet som bare skjer. Mye smerte som jeg ikke har bedt om har ført meg til skogsbad. Forelskelser. Skuffelser og tvil. Et håp, en gnist av et sterkt lys. Ensomhet, tid, stillheten førte meg til naturen og mitt ønske å kjenne helbedring.

Min spesielle kraft og evne i kontakt med naturen:

Jeg har vel en empatisk evne hvor jeg lytter og ser menneske veldig godt. Jeg er komfortable med stillhet og ubehag, slik gir jeg rom til naturens kraft. Så det er kanskje tillit og ydmykhet til naturen hvor jeg kan stå i en viss kraft og evne.

Hvem jeg tilbyr skogsbad til:

Jeg har hatt skogsbad for en mor med sin baby, skoleklasser (barneskole, ungdomsskole og videregående), min egen familie, voksne i både rolige og hektiske liv, samt eldre som lister seg ekstra rolig på mine vandringer. Hvert skogsbad er helt unikt og har sine egne måter å utfolde seg på. Jeg har jo en viss greie på hvem som måtte komme og kan justere meg etter det. Det er ikke så mye man trenger å justere, men bare alltid være ærlig, sårbar og tilgjengelig. Det skaper trygghet for de fleste. Merkelig nok så blir våre utfordringer ganske like når vi er samlet i skogen og begynner å dele.

Dette sier jeg til de som er nysgjerrige på skogsbad, men som er avventende til å prøve:

Vi er alle forskjellige og lever det livet vi kjenner er best for oss selv. Noe har det bra med å bo i byen, noe trenger mer stillhet på landet. Noen liker å ha masse å gjøre, andre syntes det er ganske fint å ha lite å gjøre. Hva som er rett for deg kan du bare vite, men å finne ut av det, er ikke alltid like enkelt. Det krever gjerne ærlighet. Ingenting er mer ærlig når du vandrer sakte i skogen. For noen kan det være skikkelig deilig og for andre kan det være skikkelig stressende. Hvis det er skikkelig stressende, så vil det passere. Hvis det er skikkelig stressende og det ble litt mindre stressende etterhvert så har du gjort en kjempetjeneste til deg selv. Stresset ditt fikk en lang sakte klem av naturen og det trengte det virkelig. Det kan ta litt tid før man åpner seg til den klemmen og at det føles godt. Kanskje man må invitere til den klemmen flere ganger før det virkelig slipper og man kan nyte nærheten. Nyte nærheten av å være i naturen.